Beskrivelse
Belgiske fårehunder har en kraftfull og muskuløs, litt langstrakt, men ikke tung kroppsbygning. Hodet bæres høyt og har stående stive spisse triangulære ører. Brystkassen er måtlig bred og dyp, og buken lett opptrukket. Ryggen er rett, bred og kraftig. Halen er middels lang, kraftig ved haleroten og skal verken være bøyd eller krokete. Hannene blir ca. 60-66 cm i skulderhøyde, tispene ca. 56-62 cm. Vekten ligger normalt på ca. 20-30 kg, avhengig av kjønn.
Tervueren har lang varmrød pels med sorte innslag og krage rundt halsen, mot noe lysere varmrød i buken og nedover beina. Lysere underull. Den skal ha sort maske i ansiktet.
Belgiske fårehunder er generelt sett noe engstlige, kjenslige og impulsive, men dette bidrar også i stor grad til å gjøre rasen responsiv til stimuli. Den er våken og oppmerksom, og har gjerne en sterk personlighet. Ofte svært hengiven og tillitsfull overfor sine eiere, men kanskje noe mer skeptisk og reservert overfor fremmede. De er ofte meget energiske og utholdne, og fordrer gjerne en god del mosjon og utfordringer for å trives maksimalt. Belgiske fårehunder skal ikke ha hard behandling, men de trenger gjerne en tydelig leder.
Flere beskrivelser av Tervueren
Erfaringer og beskrivelser kan utfylle hovedteksten. Alle bidrag er kontrollert før publisering.
Les tilleggsbeskrivelsen Bidrag fra Rasehund.no
Tervueren er en hunderase som stammer fra Belgia og er en av de fire variantene av Belgisk Gjeterhund. Disse hundene er kjent for sin intelligens, utholdenhet og hengivenhet til sine eiere.
Tervueren er en middels stor hund, med en gjennomsnittlig høyde på 56-66 cm og en vekt på rundt 20-30 kg. Den har en tett og lang pels som vanligvis er rødbrun eller gråbrun med svarte eller mørkebrune markeringer på ansiktet, ørene og bena. Pelsen krever regelmessig børsting og vedlikehold for å holde den sunn og glansfull.
Disse hundene er svært intelligente og trenger mental stimulering og trening for å trives. De er aktive og energiske hunder som trives med å løpe, leke og utforske. Tervueren har også en sterk vaktinstinkt og kan være reservert overfor fremmede, noe som gjør dem til gode vakthunder.
Tervueren er en lojal og hengiven følgesvenn som trives best når den er sammen med sine eiere og familie. De kan være gode med barn og andre dyr, spesielt hvis de sosialiseres tidlig. Disse hundene kan imidlertid være utfordrende for uerfarne hundeeiere på grunn av deres høye energinivå og behov for konsekvent trening og oppdragelse.
Rasens historie
Man vet ikke sikkert hva som har dannet grunnlaget til de belgiske fårehundene. Noen mener de nedstammer fra krysninger mellom gamle mellomeuropeiske fårhunder, andre at de er et resultat av lokale mastiffer og skotsk hjortehund. Sistnevnte ble importert fra England til bl.a. Belgia på 1200-tallet.
På siste halvdel av 1800-tallet oppstod det i mange land en interesse for å skape nasjonale hunderaser. I Belgia fantes det på den tiden store saueflokker på landsbygdene. De ble gjetet av fårehunder, fulle av arbeidslyst og utholdenhet. Disse hundene hadde en nærmest identisk anatomi og størrelse, men store forskjeller med hensyn til eksteriøret.
I 1891 inviterte derfor professor A. Reul, ansatt ved veterinærinstituttet i Cureghem i Belgia, gjetere og eiere av slike hunder til et felles møte, for å danne seg et inntrykk av hundene med tanke på å etablere en felles nasjonal belgisk fårehundrase. I begynnelsen var det endel uenighet om de ulike variantene, men man endte til slutt opp med å dele inn hundene i 3 definerte varianter etter pelstype, korthåret, langhåret og strihåret. Fargene fikk først betydning noen år senere. Samtidig ble De Club du Chien de Berger Belge opprettet.
I 1898/1899 ble det bestemt at rasen skulle ha definerte fargevarianter. Den langhårede helsorte varianten fikk navnet Groenendael, etter slottet med samme navn. Eieren, en oppdretter ved navn Nicolas Rose var restauratør der. Samtidig ga det kongelige slottet i Laeken navn til den ruhårede askegrå/askeblonde varianten, som ble hetende Laekenois. Den er utvilsomt den mest sjeldne av de. Den korthårede varianten, som kunne være både sort og rødgul tidligere, skulle nå bare være rødgul og ha sort maske. Den fikk navnet Malinois, etter byen Mechelen (Malines på fransk). Først noen år senere, i 1907 ble så den 4. varianten godkjent, først av Berger Belge Club. Det var en langhåret rødbrun variant med sorte inntegninger og sort maske. Den fikk navnet Tervueren, etter stedet med samme navn. Der hadde nemlig en brygger i lang tid drevet med oppdrett av slike hunder.
