Beskrivelse
Hjemland: Storbritania.
Helhetsinntrykk: Lavstilt, sterk og robust, våken og aktiv, gir inntrykk av kraft og utholdenhet i en liten kropp.
Karakteristika: Djervt uttrykk, arbeidsvillig.
Temperament: Frimodig og vennlig, aldri nervøs eller aggressiv.
Hode og skalle: Hodet skal ha reveaktig form og utseende med våkent intelligent uttrykk. Skallen ganske bred og flat mellom ørene, moderat stop. Forholdet mellom snute og skalle skal være 3 til 5. Snutepartiet smalner gradevis fremover. Svart nesebrusk.
Øyne: Vel ansatte, runde, middels store, brune, harmonerende med pelsfargen.
Ører: Stående, middels store, svakt avrundet. En linje trukket fra nesetippen gjennom øyet skal forlenget gå gjennom eller nær inntil øretippen.
Munn: Sterke kjever med jevn tannstilling og saksebitt, d.v.s. overkjevens tenner skal tett overlappe underkjevens tenner.
Hals: Ganske lang.
Forpart: Underarmen så kort og så rett som mulig. Overarmen buer rundt brystkassen. Kraftig benstamme helt ned til potene. Albuene slutter godt inntil kroppen, hverken løse eller bundne. Godt tilbakelagt skuldre. Vinkelen mellom skulder og overarm skal være 90 grader.
Kropp: Middels lang, godt buede ribben, ikke for kort, svakt av avsmalnende sett ovenfra. Rett overlinje. Brystet bredt og dypt, godt plassert ned mellom forbena.
Bakpart: Sterk med god bevegelighet. God knevinkel, kort hase. Kraftig benstamme helt ned til potene. Rette haser sett bakfra.
Poter: Ovale, kraftige og godt sluttet. De to midterste tærne noe lenger enn de to ytterste. Kraftige tredeputer. Korte negler.
Hale: Kort, helst medfødt stumphale.
Bevegelser: Frie og kraftfulle, hverken løse eller bundne. Langt fremsteg uten å løfte bena for mye, i samsvar med kraftig bakbensaksjon.
Pels: Middels lang med tett underpels, aldri bløt, krøllet eller stri.
Farge: Ensfarget rød, sobel, sandfarget, sort og brun, med eller uten hvite tegninger på ben, bryst og hals. Noe hvitt på hode og hals tillatt.
Størrelse: Skulderhøyde ca. 25 – 30 cm. Vekt 10 – 12 kg for hanhunder, 9 – 11 kg for tisper.
Feil: Enhver avvikelse fra de foregående punkter skal ansees som feil, og feilen skal vurderes i forhold til sin grad.
De er lett trente, tøffe, raske og smidige til å ha så korte ben. De er glad i agility fordi de liker utfordring.Kan bo hvor som helst med nok trim. Kjærlige, beskyttende og livlige familiehunder som har det bedre med litt "eldre" barn da de kan nappe og gjeter små barn.
Flere beskrivelser av Welsh Corgi Pembroke
Erfaringer og beskrivelser kan utfylle hovedteksten. Alle bidrag er kontrollert før publisering.
Les tilleggsbeskrivelsen Bidrag fra Rasehund.no
Welsh Corgi Pembroke er en liten, robust hunderase med en rektangulær kropp og korte ben. Den har en bred, flat hodeskalle med oppreist ører og et vennlig ansikt med et smilende uttrykk. Pelsen er kort og tett, og finnes i farger som rød, sable, sort og tan.
Welsh Corgi Pembroke er en intelligent og aktiv hund som er kjent for sin hengivenhet og lojalitet til eierne sine. Den har et sterkt ønske om å behage og er en god familiehund som passer godt sammen med barn. Rasen er også veldig tilpasningsdyktig og kan leve både i et hus og i en leilighet, så lenge den får nok mosjon og oppmerksomhet.
Welsh Corgi Pembroke er opprinnelig en gjeterhund fra Wales og har fortsatt en sterk driv til å samle og kontrollere flokken sin. Dette betyr at den kan ha en tendens til å bli litt egenrådig og må trenes fra ung alder for å være lydig og sosialt tilpasset. Rasen kan også være utsatt for noen helseproblemer, som hoftedysplasi og ryggproblemer, så det er viktig å kjøpe fra en ansvarlig oppdretter og sørge for at hunden får tilstrekkelig veterinærpleie og mosjon.
Rasens historie
Vikingene kom til kystene ved Wales på 900 tallet og hadde med seg sine egne hunder, som kan ha vært den opprinnelige Västgötaspetsen. Tohundre år senere innvandret flamske vevere til den sydvestre delen av Wales, og førte med seg sitt hjemsteds hunderase, Schipperke. Disse hundene ble etterhvert krysset med Cardigan i kystområdene i Pembrokeshire, og slik oppstod grenen som senere fikk navnet Welsh Corgi Pembroke.
Cardigan i innlandet var derimot lite utsatt for denne påvirkningen, og forble relativt uforandret. Det oppstod likevel en økende likhet mellom Cardigan og Pembroke, og det kan skyldes at brukshunder fra innlandet ble solgt til det sydlige Wales og siden ble avlet inn i Pembroke-linjene.
Den første hundeutstillingen i England ble avholdt i 1859, men det tok lang tid før brukshundene kom med i ringen. Først omkring 1870 ble det satt i gang med gjeterhundprøver. De første Sheepdog Trials ble arrangert i Wales i 1873, og på den tiden skilte man ikke mellom de ulike brukshundrasene. Den første separate Corgiutstillingen vi med sikkerhet kjenner til kan spores tilbake til 1892, og ble avholdt i forbindelse med en landbruksmesse i Carmarthenshire. Siden ble Corgiutstillingene arrangert årlig. 1 1925 ble Welsh Corgi offisielt registrert som rase av den britiske kennelklubben, samme år som Corgi Club ble stiftet. Etter et direktiv fra kennel-klubben ble navnet i 1926 endret til Welsh Corgi Club. De fleste medlemmene var bosatt i Pembrokeshire, og Pembroketilheng-erne var i stort flertall. Som en motvekt ble derfor Cardigan Welsh Corgi Association dannet i 1926, først med navnet Cardigan Corgi Club. Utstillingen på Cruft's i 1927 hadde adskilte klasser for Cardigan og Pembroke men dette var dessverre bare et unntak.
Året etter at Corgi ble flyttet fra kennel klubbens register for "Any Other Variety Not Classified" over til den mer ærverdige "Non-Sporting Group". Til tross for den gode fremgangen som Corgi-entusiastene hadde på 20- tallet, rådet det kaos med hensyn til å oppnå Championatstatus for Cardigan og Pembroke, for siden begge rasene var oppført i kennelklubbens registre som en rase, ble de også vurdert ut i fra samme standard. Alle slags varianter opptrådte i Corgiringen: Tunge hunder, lange hunder, lave hunder, hunder med spinkel benbygning, terrierlignende hunder, hunder som var rette eller bøyde i fronten, i det hele tatt var forvirringen stor. Det var sterke følelser blant tilhengerne av de to rasene, og det gikk så langt at Pembroke oppdrettere ikke ville stille sine hunder for dommere som de mente foretrakk Cardigan, og omvendt. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Antipatien mellom Cardigan- og Pembroketilhengere avverget at de to typene rasemessig ble for blandet med hverandre, og det forekom bare sporadisk at eksemplarer fra Pembroke og Cardigan-utgaven ble parret. Først i 1934 ble de registrert som separate raser. Striden ble bilagt, og det ble så utarbeidet separate standarder for rasene.
