Finsk Spets

Finsk spets er en liten mellomstor hund med en kvadratisk form og stolt reisning. Hodet er mellomstort, tørt og kileformet, og det gir hunden et revelignende utseende. Tydelig markert stopp, spisse stående og meget rørlige ører. Dyp brystkasse, noe opptrukket buklinje, kraftig rett rygglinje. Muskuløse bein og relativt små runde labber. Halen bæres ringlet over lende, med tuppen pekende mot låret.

Pelsen er kort på hodet og beinas framsider, rett og noe lenger langs sidene, på halen og beinas baksider. Enda lengre over skuldrene (spesielt hanner). Underullen er kort, tett og myk, og gjerne endel lysere enn grunnfargen. Grunnfargen er rødbrun eller gyllenrød, i skiftninger fra lysere nedover beina og i buken, til mørkere over ryggen. Små hvite tegninger tillates på labbene. Likeså en hvit stripe i brystet. Innslag av sorte hår er også tillatt langs rygglinjen og rundt munnen.

Hannene blir ca. 44–50 cm i skulderhøyde og veier normalt 12–13 kg. Tispene blir ca. 39–45 cm i skulderhøyde og veier normalt 7–10 kg.

Finsk spets er en usedvanlig allsidig brukshund og en ypperlig familiehund. Den er såkalt treskjellende hund. Den brukes i dag først og fremst som jakthund på tiur og orrfugl. Den har imidlertid også utmerkede egenskaper til storvilt, f. eks. på elg, hjort og bjørn. I tillegg kan den med fordel brukes til en rekke former for hundesport. Rasen er også en god vakthund og en spennende utstillingshund.

Finsk spets er en livlig, modig og glad hund, men den har lett for å skjelle. Den har faktisk et mangfold av lyder (den jodler) som kan minne og basenji og Ny-Guinea syngehund. Den er ofte litt mistenksom overfor fremmede. Man kan godt bo på i en liten leilighet i byen og ha en slik hund, men da må man påregne å tilbringe mye tid ute. Den trenger forholdsmessig mye mosjon, og bør dessuten få en del psykiske oppgaver om den skal trives maksimalt. Den trenger bestemt, men varsom dressur.

Rasen regnes som sunn og er svært renslig av seg. Pelsen trenger normalt vedlikehold.

Det finsk-urgiske folket levde i sentrale Russland og hadde hunder som hørte til spetshundtypen. Under flyttinger vestover til nye bosettinger tok man naturligvis med seg sine hunder. Hundenes type kom til å variere alt etter formål. På nye områder blandet hundestammene seg med nytt blod. Da urfinnene så smått fant vilt og fiskerike trakter stoppet man og ble etter hvert bofaste. Langt borte i øde bygder levde man isolert og på denne måten ble hundestammene bevart rene og kunne utvikles og tilpassen etter jegernes behov. Urfinnens Spets var en allsidig hund for all salgs vilt. Den kunne fylle husbondens krav og i tillegg takle alle slags værforhold og magre omstendigheter Den Finske Spetsen har i grunnen det samme utspranget som Norrbottensspetsen, og har siden 1947 vært den er Finske Nasjonalrasen.

I Norge har man funnet spor helt tilbake til Vikingtiden, bilder og utskjæringer av spisshunder som loser mot fugl i tre. Men det skulle ta mange års utvikling og målrettet avl før man fikk formet Finsk Spetsen slik vi kjenner den i dag. Jaktvåpnene har kanskje hatt en enda større utvikling fra datidens pil og bue, men jaktformen er fortsatt den samme.

Den Finske Spetsen har alltid vært en nyttehund. Det være seg som halsende hund på bjørn, elg, fugl, mår eller ekorn, samt som vakt eller gårdshund. Dette har satt sine spor i hundens mentale statur. En Finsk Spets skal være livlig, energisk, uredd og meget sta. Den er en smule reservert mot fremmede, men den får og skal ikke være sint eller aggressiv. Hunden har lav losterskel, og slik må det være om den skal fungere skikkelig som halsende fuglehund, hvor minste fuglevitring skal utløse los. Finsk Spets har anlegg for å være meget revirhevdende. For å fungere som halsende fuglehund må Finsk Spets vare rask og utholdende. Den skal under søksarbeidet ferdes i rask galopp. Dette gjenspeiles i en lett, tørr, sterk og meget stram kroppsbygning I utstillingsringen er Finsk Spets nesten alltid på alerten og spenner opp seg mot sine konkurrenter. Den hunden som er veik og lett nervøs blir aldri noen vinner.

Den første rasebeskrivelse ga uttrykk for en rød reveliknende hund med langstrakt kroppsbygning med en størrelse på 43 til 45 cm. Ved den første revideringen av rasestandarden ble dette endret mot en mer kvadratisk hund med kort kropp, som det også sies i dagens rasestandard.

I følge forstmann Hugo Richard Sandberg, som levde i slutten på 1800-tallet i Finland, så begynte byggingen rasen allerede i 1892, 100 år e Kr. Sandberg skrev den første rasestandarden. Han hentet hunder i nordøstre Finland hvor han fant de mest rasetypiske individene. Hundene hadde beholdt sitt opprinnelse bedre der, i de trakter man sjelden kom i kontakt med andre hunder.
Sandberg har i tidsskriften \"Sporten\", beskrevet den Finske Spetsen der han bl.a. skriver at selv om hundene var verdt å fore på, var de ofte tvunget til å skaffe føde på engen hånd, ved å fange småfugl, mus og andre små byttedyr. Trolig gjorde de dette med glede, for så mye jakt finns det i dem. Samtidig trengte de beskyttelse av mennesker mot ulven. Den harde virkeligheten har gitt rasen mange særegenheter og egenskaper. Mest typisk er rasens raske reaksjonsevne, misstenksomhet mot fremmede, trofasthet mot sine eiere og den sterke viljen til å vokte eget revir.

Den Finske Kennelklubben ble startet i 1889 og hadde som sitt mål å arrangere utstillinger og jaktprøver for å kartlegge den Finske Spetsen og støverrasene. Sandberg beskriver den Finske Spetsens jaktegenskaper, karakter og utseende. Han skrev bl.a: \"Hunden har vist seg i større grad enn de fleste andre husdyr å være mottakelig for påvirkning av sin eier. Det er derfor ikke så rart at den Finske Spetsen, som har levd i nær kontakt med familien, som den har delt gode og dårlige dager med, i stor grad viser trekk som minner om deres eier, finnen. Mot sin eier viser den hengivenhet og oppofrende trofasthet. Finsk Spetsens mot er langt større enn det som kan ventes av en så liten hund”. Sandberg oppfordret den da ny oppstartede kennelklubben om å ivareta denne verdifulle, sant genuine Finske hunderase.

1892 besluttet kennelklubben å innskrive den finske fuglehunden i sin stambok og godkjente i grove trekk Sandbergs forslag til rasestandard. Utvikling av rasen fortsatte og i 1898 ble den første jaktprøven gjennomført. Den Finske Spetsen anses i dag som et resultat av avl av høy standard.

Til Norge kom den Finske Spetsen sammen med finske innvandrere til Øst Norge og spesielt Finnskogen allerede tidlig på 1600 tallet. Man finner bl.a. dokumentasjon for dette i gamle rettsarkiver der det er nedskrevet dommer for tjuvjakt, hvor jegeren har benyttet en ”liten rød spisshund”. Men skikkelig fart ble det ikke i sakene før finnene reinavlet rasen Finsk Spets og senere Svenskene med sin Norrbottenspets. I dag finnes det ca 600 Finske Spetser i landet.