Barbet

Barbet er en ypperlig familiehund for sporty barnefamilier, enten de er nybegynnere eller ikke. Den regnes som tillitsfull og omgjengelig, og flink og leken med barn. Den krever imidlertid daglig mosjon og utfordringer om den skal trives maksimalt. I sommervarmen kan også den kraftige pelsen by på problemer, om den ikke klippes. Snø blir også lett et problem, i det den ofte klumper seg i hårlaget. Den tåler imidlertid både sterk kulde og vann godt, og den elsker å bade.

Uten god trening og tilvenning trives den dårlig alene over flere timer. Alle hunderaser med lang pels krever et minimum med stell og Barbet er ingen unntakelse fra denne regelen. Man kan til og med si at den krever litt stell enn andre, siden den er i vann. Noen skikkelige tak med børsten to ganger per uke holder pelsen fin. En fordel med pelsen til Barbet er at når den røyter så detter pelsen av i dotter og man kan plukke dem opp med hånden. Pelsen fester seg ikke på møbler og klær.

Ørene hos Barbeten er hårete både inni og utenpå, og bør kontrolleres regelmessig og håret inni ørene bør taes bort. På våren bør pelsen klippes kort for at den ikke skal plages av heten.

Barbet er ikke en hunderase som passer for urolige og engstelige personer. Hundens livlige væremåte gjør at man må gi den en streng oppdragelse ellers vil den ta kommandoen i huset. Rasen kommer godt overens med alle velbalanserte individer, både mennesker og andre hunder og seg selv. Den er ganske selvstendig.

(informasjonen er hentet fra den svenske Barbet-klubben, http://www.barbet.se)
Barbet er puddelens forfedre.

Barbet er en virkelig gammel rase og ingen vet nøyaktig når den oppstod. Navnet barbet stammer fra det franske ordet barbe og betyr skjegg (med referanse til ordet barbering på norsk, som altså fjerner skjegget). Det kan virke som om Barbet eksisterte i Nord-afrika når vår tidsregning begynt og rasen bruktes da til å vokte jordene. Senere har man funnet spor av rasen i Spania, Cão de Aqua (Portugisisk Vannhund). Dette var en hund som ble benyttet av protugisiske fiskere og ble brukt til forskjellige ting.

Barbet rasen er ganske så sikkert importert til Frankrike av maurere under invasjonen på 700-tallet. Når araberne ble slått og forlot landet, ble hunderasen igjen. Under okkupasjonsårene hadde rasen fått reprodusert seg og slått rot igjen. Noen hundre år senere når den tyrkiske invasjonen var, så etablerete rasen seg på samme måte i landene i Øst-europa. Rasens etablering i dette området henger sammen med mangelen på hunder lokalt, spesielt i Frankrike (Gallia). På 400-700 tallet, var Frankrike dekket av store skoger, jordbruket og jakt hadde en viktig plass i de daglige syslene. De mest utbredde og vanlige rasene var Grand Danois og formodentlig Mynde. Det fans hverken gjeterhunder, vakthunder eller selskapshunder så man regner med at barbet-rasen erobret en ledig plass - den var mye lettere å fø enn grand danois og mindre urolig en de hunderasene som var vanlig og ha på denne tiden. Rasen kunne tross alt være mer anvendbar i jakt, til stor glede for bønderne, som ikke hadde rettslig rett til å eie egne raser, som var reservert for adlige familier. Dessuten viste det seg at Barbet var en bra vakthund for å passe på jorder og bosted. Det var når man oppdaget disse egenskapene, at man begynte å velge ut spesielle eksemplarer av arten. Da man la merke til at en spesiell Barbet var mye dyktigere enn sine søsken (artsfrender) til å søke opp viltspor, aå valget man denne valpen til jakt. Det er på denne måten, for eksempel av hunder med lang pels har opprinnelsen til mange raser i Frankrike, Spania og England.

Spaniel rasen er en av de første ættlingene etter Barbet og som det kommer av navnet levde den i Spania. Dette er en europeisk teori. Det finnes en amerikansk teori som sier at Newfoundland-hundene skal være et av avkommet til Barbet. Man kunne finne Barbet på de franske og engelske skipene på 1700-tallet og baskerne reiste iblant til Newfoundland. Egenskapen om å like vann skal newfoundlandshundene ha fått fra Barbet.

I Pyrenéerne ga barbet opphavet til katalansk buhund på den spanske siden og til pyrenéiske buhunder på den franske siden. I dalene ved Paris ble briarden alet opp, og man kunne enda i begynnelsen av 1900-tallet støte på buhunder fra Brie med pels som en Barbet. Noen tror at Angleterre bobtail( trolig en Old English Sheepdog med kupert svans) eller en Bearded Collie har opphavet sitt fra en Barbet. Og det er uten tvil at avl mellom Barbet og en korthåret hund som har vart opphavet til Griffonrasen. Men denne utviklingen har tatt flere tusen år, selvom det virker som om det har tatt kortere tid ut fra fortellingen om Barbet rasen.

Rasen var mest utbredt på landsbygda og det var normalt å bruke den til diverse gjøremål. Selv om den er opphavet til forskjellige andre raser, så bevarte den sin egenart. Mange av Barbet hundene var spesialisert for sjøfugljakt og var eneste rasen som ble brukt til dette i Frankrike. På 1800-tallet ble rasen brukt ombord på skip på grunn av deres utmerkede egenskap for å svømme i vann. Oppgaven til hunden var da å plukke opp sjøfugl som hadde falt i vannet ved jakt. Mot slutten av 1800-tallet var rasen nærmest utryddet. Den hadde da i lengre tid blitt mest benyttet til tyvjakt på bl.a. svaner. Underlig nok ser dette ut til å ha blitt rasens redning, selv om den fortsatt må regnes som utrydningstruet.

På 1700-tallet ble fargen på pelsen veldig viktig, og de som var ensfarget hvit eller svart ble dem som ble mest populære. Disse ble parret med rasen Spaniel og man fikk da "en liten Barbet rase" som senere fikk navnet Puddel. Men det var etter at pelsen til Puddelen hadde blitt mindre ullete, men mer krøllete. Det ble da to raser og Puddelen ble den rasen som ble mest populær med den rådende smaken på 1700-tallet. Nå er Barbet en sjelden rase med kun et hundretalls hunder i Frankrike. Man regner med cirka 400-500 hunder på verdensbasis. Dessverre er det få opplysninger om rasen i Norge.