Shih Tzu

En skjønn liten hund som faktisk er nærmere beslektet med ulven enn mange andre raser.
Det er gøy å se dem sveve over gulvet med pelsen bølgende bak seg. Den er en av de eldste hunderasene som fins. De har sjarmert folk i over 2000 år. De ble faktisk avlet frem i Tibet som en skjødehund og endte opp ved det kinesiske hoffet der den ble kalt "løvehund" De skal ha tjenestegjort som fotvarmere i de adelige sine senger. Under den britiske invasjonen av Kina forsvant Shih tzu nesten. Sju hunner og sju hanner var igjen og i dag kan hver eneste Shih tzu spores tilbake til en av disse fjorten.

Denne dverghunden er berømt for sin luksuriøse pels som består av to lag. Det øverste er langt og silkeglatt, det underste loddent og dunete. Resultatet av dette er en hundekappe som fortsetter å vokse som hår. De fleste er kortklipte, såkalt valpeklipp. Valpeklipte må stusses hver fjerde til sjette uke. Det finnes en menge ulike klipper man kan velge mellom.

Uansett om pelsen er lang eller kort fins de i mange ulike farger. Det fins nitten ulike fargekombinasjoner. Hunden har dessuten bart og skjegg. De store øynene sitter langt fra hverandre og får deg til å smelte. Halen er bøyd forover i en vakker fjærbusk.
Hver Shih tzu er unik, men visse egenskaper er felles. Tross et kongelig opphav krever de ikke et slott, de bor hvor som helst.

Når det gjelder stell så må du jobbe endel hvis du vil ha en utstillingshund. Uansett om den den er tenkt som utstillings- eller familiehund så er det trening som gjelder. Den er vanskelig å dressere og kan trenge 40-50 repetisjoner før ting sitter. Begynn derfor å dressere dem tidlig, så får du ingen problemer.

De har ikke noe problemer med å være litt alene. De klarer seg på egen hånd, men de trives jo best sammen med menneskene sine. De er perfekte utstillingshunder og de utmerker seg i travle omgivelser og følger deg overalt.
De har en høy levealder og det er en "frisk" rase og den passer nesten alle typer familie. Den er en kosete skjødehund som vil sjarmerer deg i senk.

Shih tzu er en utpreget selskapshund og en meget hendig familiehund, som også har flotte kvaliteter som vakthund. Den brukes også som utstillingshund.

Shih tzu er normal svært aktiv og selvstendig, men vennlig, lite støyende og glad i å leke. Overfor fremmede er den likegyldig, men den vil typisk varsle når det kommer folk den ikke kjenner. Den store pelsprakten krever daglig vedlikehold (kamming og børsting). Mange velger også å sett opp det lange pannehåret, slik at øynene blir frie. På grunn av den rike pelsen tåler denne hunden dårlig varme.

Opprinnelsen til shih tzu er uklar og omdiskutert. Den er neppe tibetansk, men har trolig blodslinjer som stammer fra både Tibet og Kina (Mansjuria). Opprinnelsen henger kanskje sammen med en hundegave (bestående av såkalte små løvehunder - 狮子狗, pinyin: Shīzi Gǒu betyr «løvehund») gitt av Dalai Lama Lobsang Gyatso til herskerne av Mansjuria i 1643. Denne gaven må trolig sees i sammenheng med Mansjurias massive maktoppbygging på denne tiden, noe som ledet fram til den mansjurske invasjonen av Kina året etter. Man snakker allikevel om en hund som beviselig er nært beslektet med hunder fra antikken og ulv[1], men de ble ikke endelig formet før på et mye senere stadium. Det genetiske utvalget viser også at shih tzu er beslektet med gruppen av typiske gjeterhunder som shetland sheepdog, collie og belgisk fårehund (en grupe som forøvrig også inkluderer flere mynder (bl.a. irsk ulvehund, borzoi og greyhound).

De små løvehundene skal ha blitt svært populære ved det keiserlige hoffet, noe som senere trolig førte fram til den hunden vi i dag kjenner som shih tzu. Hvor lang tid det tok å forme rasen vet man ikke, men at den har et kinesisk navn tyder på at det ikke kan ha skjedd før mot slutten av 1600-tallet. Ei heller vet man nøyaktig hvilke hunder som ligger til grunn for rasen, annet enn at de var små og trolig kom fra Tibet. Det leder til enten apso (som trolig er opprinnelsen til lhasa apso) og jemtse apso (tibetansk spaniel), eller en blanding av disse og andre små tibetanske hunder. Utformingen av shih tzu mener man imidlertid skjedde i Kina. Det har mest sannsynlig også inngått lokale små kinesiske hunder, deriblant trolig pekingeser. En vitenskapelig studie av hundens morfologiske og atferdsmessige karakter konkluderer med at shih tzu og lhasa apso er svært nært beslektet. Studien, som ikke inkluderer andre tibetanske hunderaser (og derfor ikke sier noe endelig om slektskapet), viser også at shih tzu er nærmere beslektet med pekingeser enn noen av de andre hundene som inngikk i studien[2].

En større genetisk studie i hunderaser inkluderer shih tzu i gruppen av eldgamle hunderaser (typer som er flere hundre år gamle i sin opprinnelse), men dette blir av og til feilaktig tatt til inntekt for at hunderasen shih tzu like gammel. Imidlertid betyr det kun at shih tzu har et felles opphav med hunder i denne gruppen, som altså inneholder noen av de eldste hundene man kjenner til i dag. Det er imidlertid lite trolig at shih tzu kan hevdes å ha blitt formet før mot slutten av 1600-tallet, i og med at rasen ikke kan ha utviklet seg før etter 1643. Det er nemlig ingen ting som taler for at denne hunden har eksistert i Tibet. Rasenavnet er, i motsetning til tibetanske hunderaser, unektelig kinesisk av opprinnelse og betyr av tibetansk herkomst eller tibetansk klasse. At navnet er kinesisk mener nå stadig flere peker mot at det var opprinnelsen til denne hunden kineserne beskrev, altså gaven gitt fra Tibet i 1643, noe som også passer godt inn med de tradisjoner kineserne har med å sette navn på ting.

Det er kjent at Kinas siste keiserinne, Cíxī (1835-1908), holdt shih tzu-hunder i sitt palass (først som regent ved keiserpalasset i Den forbudte by, senere som erkekeiserinne ved Sommerpalasset i Yiheyuan - begge i Beijing) like til sin død.

Dame Daphne du Maurier (1907-1989), også kjent som Lady Browning, bragte de første eksemplaret av shih tzu til Storbritannia i 1930. Den kinesiske standarden er fra 1938. The Kennel Club anerkjente rasen i 1946, FCI i 1954.