Ny-Guinea syngehund

Ny-Guinea syngehunder som i dag tilbys som kjæledyr på det åpne marked stammer alle fra åtte viltfangende individer, hvorav de to nevnte i Australia. Fem av dem ble bragt til Tyskland i 1976, hentet fra fangenskap hos Eipo-stammen i Irian Jaya. Den åttende hunden som regnes med i grunnlaget var ei viltfanget tispe, som i 1981 fødte et kull ved Baiyer River Sanctuary. En av valpene ble bragt til Canada, og videre derfra til Swamp Fox Sanctuary i New Ellington i Sør-Carolina i USA.

Ny-Guinea syngehund er en hund med primitiv atferd, selv om det til en viss grad lar seg gjøre å sosialisere den som familiehund. Den blir imidlertid ingen typisk familiehund, men en type hund som passer best for spesielt interesserte som har nødvendig erfaring med og forståelse for rovdyratferd. Syngehunden vil nemlig forbli rovlysten og voktsom hele livet, men den er på ingen måte aggressiv og vil normalt aldri bite annet enn for å forsvare seg. Den er lite domestisert, kanskje også i mindre grad enn australsk dingo. Derfor vil den ikke ha de samme forutsetninger til å forstå mennesklige signaler som vanlige hunder. Om man strekker ut handen til en slik hund for å klappe den, vil den høyst sannsynlig trekke seg hurtig vekk (om den ikke har fått trening i slikt).

Ny-Guinea syngehund er imidlertid en svært sosial og umåtelig lojal hund. For de rette vil den også kunne bli «den perfekte familiehund», vakthund eller jakthund. Den trenger mye mosjon, men lite stell ellers. Dens selvstendighet gjør den dårlig egnet til å løpe fritt, siden den da med stor sannsynlighet vil stikke av. Å ha den i en hundegård byr også på problemer, siden slike hunder er eksperter på å grave seg ut eller (dersom hundegården ikke har tak) klatre over. Det finnes eksempler på at slike hunder har forsert 3 meter høye gjerder.