Basset Hound

Den morsomme og søvnige basseten har verdens lengste hunde ører.
De er avlet fra blodhunder som også er kjent for hengeørene sine. De har store våte snuter og de er morsomme på grunn av de lange ørene, den korte tykke kroppen og måten de løper på. De har så kompakte bein at de vil nok synke som en stein i vannet. Man må passe litt på disse hundene for de legger lett på seg.
De ble avlet frem av den franske adelen for kaninjakt, og de er født til å jakte. Når den late basseten får los, forvandles den til en sporingsmaskin.
De er svært velbygde, dypt bryst og store labber. Det hjelper dem når de er ute i ulendt terreng. De store ørene hjeper dem å sanke dufter. Når de er på sporet og ørene sleper langs duften, plukker ørene den opp og stimulerer hunden til å fortsette. Den løse huden i ansiktet er også med på å fange opp dufter. Jegerne avlet også fram en hale med hvit tupp for at de lettere kunne se hundene i terrenget.
Snuten deres er nest best etter blodhundens. Den kan ta inn mange lukter, rette seg inn på en og spore denne.
Den rolige og bedårende basseten er en hundeelskers hund.
Den klarer seg bra i de fleste klimaer. Helst bør man ha en litt stor tomt, men den klarer seg bra i leilighet bare man går ut med den. Det eneste er at bjeffing kan bli et problem i en leilighet.
De røyter lite og er derfor lettstelte, men de kan lukte en del, så de bør bades regelmessig. Ørene og foldene må renses så det ikke setter seg verk.
De er elskelig men vanskelig å trene, for de er meget stae og det kan være vanskelig å få den til å høre etter. De bør ha en eier som har en sterk vilje og riktig temperament for hunden og dens behov.
Stort sett er dette en bra familiehund som liker barn.

Basset hound er en sporsøkende jakthund, som jegeren skal kunne følge til fots. De er opprinnelig alet fram for å jage i flokk og tilhører således våre drivende hunder. Den har også glimrende egenskaper som sporhund og familiehund. Som jakthund benyttes den til såvel småviltjakt som storviltjakt.

Basset hound har et glimrende gemytt og egner seg godt som familiehund, men den trenger ganske mye mosjon for å trives. Den passer således best blant aktive friluftsfolk og jegere som ferdes mye ute i skog og mark. Som en typisk flokkhund trives den dårlig alene. Den tåler også dårlig varme. Som familiehund regnes den som flink og tålmodig med barn.