Dobermann

Dobermann er en kvadratisk, muskuløs og velproporsjonert stor hund med kort glatt sort eller mørk brun pels med karakteristiske brune (tan) markeringer. Ingen underull. Før i tiden hadde gjerne denne hunden kupperte ører og hale, men dette er ikke lenger tillatt i Norge. Hannhunder veier gjerne 40-45 kg og blir ca. 68-72 cm i skulderhøyde. Tispene veier gjerne ca. 32-35 kg og blir ca. 63-68 cm i skulderhøyde.

Hodet er langt, tørt og kraftig, noe kileformet og har høyt ansatte hengende mellomstore ører. Halsen er relativt lang, tørr og muskuløs. Kraftfullt frambryst og godt utviklet brystkasse. Kort, men kraftig rygg. Opptrukket buk og godt avrundet kryss. Halen er middels lang, høyt ansatt og tynn. Lemmene er kraftfulle med godt definerte haser. Korte kompakte labber.

Dobermann ble opprinnelig avlet fram som en såkalt schutzhund, men den har hele tiden også vært regnet som en ypperlig brukshund, og da spesielt som vakthund og politihund. I senere år har den også blitt en stadig mer populær familiehund og utstillingshund.

Dobermann har ikke vært regnet som en god familiehund, men dette er i ferd med å endre seg. Siden begynnelsen på 1990-tallet har rasen fått et markant bedre gemytt, takket være bevisst avl på slike egenskaper. Den er fortsatt kjent for å være dominant overfor andre hunder, men ikke i samme grad som tidligere. Doberman er ingen typisk rase for nybegynnere, men vil trolig utgjøre en ypperlig familiehund for erfarne og bevisste hundefolk.

Som hund er den impulsiv, livlig, modig, energisk og voktsom. Den trenger en tydelig leder, klare grenser og strikt, men tålmodig dressur. Dobermann trenger en god del mosjon og oppgaver for å trives maksimalt. Den regnes som lettlært og svært lojal.

Dobermann er kjent for å ha et dårlig utviklet kroppsspråk, noe som ofte har ført denne hunden opp i konflikter med både andre hunder og mennesker. Egentlig er det en rolig og emosjonell hund som ikke oppsøker bråk, men som heller ikke rygger vekk fra det om det kommer.