Flat Coated Retriever

Vannavstøtende,glatt

Det er spesielt to av settervariantene som har hatt innflytelse på flattens raseutvikling. Gordon setteren er den ene varianten. Den andre er en nå utdødd settertype kalt "all-black-setter". Denne sorte setteren mener man stammer fra Irland og Wales. Newfoundlenderen som er den andre "halvparten" av flattens stamfedre, er den lette utgave, altså den tidligere omtalte St.Johns hund. Gjeterhunder ble også krysset inn, om enn noe senere. Collien skulle etter sigende bidra med å høyne intelligensnivået hos datidens wavy coated retrievere, samt gi en glattere pels. Rasen har hatt flere navn. I 1860 årene gikk den under betegnelsen wavy coated retriever, men den har også blitt omtalt som liver coated retriever og smooth coated retriever.

Mr. S.E.Shirley, stifter og formann av den Engelske Kennel Club, er uten tvil den person som skal ha en stor del av æren for stabilisering av rasen, og ikke minst la han grunnlaget for rasens videre utvikling. Han var en velstående mann og hans eiendom Ettington, huset til tider et stort antall hunder, deriblant både flatcoated retrievere og collies. Mr. Shirley avlet systematisk etter en fastsatt type. Han ønsket ikke at flattene skulle være så lette som setterne, men heller ikke like tunge og grove som newfoundlenderen. Etter all sannsynlighet krysset han inn både labrador og collie for å komme frem til akkurat den typen han strebet etter. Resultatet ble en stamme flatcoated retrievere som beholdt sitt særpreg i generasjoner og Shirley Retrievers hevdet seg godt i konkurransen på datidens utstillinger.

Zelstone var en av hans mest kjente flatcoats. Han var en glimrende avlshund og gav etter sigende gode, typelike valper med ulike tisper. Moonstone, en sønn av Zelstone, ble visstnok aldri slått i utstillingsringen. En glimrende jakthund var han i tillegg og det sies at alle champions rundt 1900 hadde Moonstone i sine linjer. I ettertid er rasen forbedret men den typen Mr. Shirleys hunder hadde har man beholdt. De fleste flatcoats vi har i dag stammer fra hans blodslinjer.

Rasen nådde sin største popularitet rundt 1900-tallet, men ble så mer eller mindre utkonkurrert av labrador og golden. Populariteten sank i perioden mellom de to verdenskrigene, og flatten var ikke lenger en hund for de rike. Den var nå blitt en hund for gamekeepers, altså jegere som var ansatt på godsene for å pleie viltbestanden. Jegerne brukte hundene under klappjakten som ble arrangert av godseierne. Da den annen verdenskrig kom ble mange av disse skytterne innkalt til tjeneste og hundene forsvant. I 1947 ble det bare registrert 75 eksemplarer i England. En liten gruppe entusiaster fikk ved stor innsats stablet rasen på bena igjen og ivrige oppdrettere har i løpet av årene etter krigen lagt ned et enormt arbeide for å bringe rasen opp på det nivået den er i dag. Den er nå en populær hund i England som hevder seg godt i utstillingsringen i konkurranse med andre raser. Den aller første flatten kom til Norge allerede rundt 1912. Det var en tispe ved navn Tar of Gendanel som ble importert fra England av Lorenz Bruun i Tønsberg. Hunden ble visstnok flittig brukt på andejakt med godt resultat, men det kan synes som om hun var en ensom svale. Historien sier ingenting om at denne hunden noen gang fikk valper, kanskje ikke så rart siden det neppe fantes en ektemann av samme rase i Norge på den tiden.

Vi kan vel si at rasens egentlige historie begynte nesten 60 år senere da Ninni Thurmann Moe i 1970 importerte tispen Apports Shimmy fra Sverige. "Shimmy" ble også rasens første utstillingschampion. Med denne tispen var interessen for rasen lagt her i landet. Flere importer kom til, både fra Danmark, Sverige og England. I november 1972 ble det første kull valper født etter svensk far og engelsk mor. Frem til 1975 ble en rekke hunder importert, og disse skulle etter hvert danne grunnlaget for den norske stammen av flatcoated retrievere.

Rasen ble raskt populær og nye oppdrettere kom til. De importerte hundene representerte ganske mange forskjellige blodslinjer noe som resulterte i store variasjoner i type. Noen var små, lette, med dårlig benstamme, mens andre igjen lignet mer på newfoundlandshunder enn flatcoated retrievere. Etter hvert fikk oppdrettere samlet seg om en mer enhetlig type av rasen, men de hurtig stigende registreringstallene vanskeligjorde arbeidet. Det er aldri heldig for en rase når populariteten skyter i været. Mang en tispeeier kan fristes til å parre sin hund uten å inneha den nødvendige kunnskap for å bli oppdretter.