Beskrivelse
Belgiske fårehunder har en kraftfull og muskuløs, litt langstrakt, men ikke tung kroppsbygning. Hodet bæres høyt og har stående stive spisse triangulære ører. Brystkassen er måtlig bred og dyp, og buken lett opptrukket. Ryggen er rett, bred og kraftig. Halen er middels lang, kraftig ved haleroten og skal verken være bøyd eller krokete. Hannene blir ca. 60-66 cm i skulderhøyde, tispene ca. 56-62 cm. Vekten ligger normalt på ca. 28-35 kg, avhengig av kjønn.
Laekenois har stri grovstrukturert askegrå/askeblond pels (ca. 6 cm lang) med spor av sort/grått rundt snutepartiet, brystet og på halen. Underull i samme farge.
Dette er opprinnelig en fårehund, og den har fortsatt slike egenskaper om den blir trenet for dette, men i dag er den mer for familie- og brukshund og regne. Den er en god og allsidig brukshund og utgjør en god familiehund for folk med erfaring.
Belgiske fårehunder er generelt sett noe engstlige, kjenslige og impulsive, men dette bidrar også i stor grad til å gjøre rasen responsiv til stimuli. Den er våken og oppmerksom, og har gjerne en sterk personlighet. Ofte svært hengiven og tillitsfull overfor sine eiere, men kanskje noe mer skeptisk og reservert overfor fremmede. De er ofte meget energiske og utholdne, og fordrer gjerne en god del mosjon og utfordringer for å trives maksimalt. Belgiske fårehunder skal ikke hard behandling, men de trenger gjerne en tydelig leder.
Trenger regelmessig mosjon og pelsstell.
Flere beskrivelser av Laekenois
Erfaringer og beskrivelser kan utfylle hovedteksten. Alle bidrag er kontrollert før publisering.
Les tilleggsbeskrivelsen Bidrag fra Rasehund.no
Laekenois er en belgisk gjeterhundrase som er kjent for sitt karakteristiske rustne eller grålige, bustete pelsbelegg. Rasen har en mellomstor til stor størrelse og en kraftig, muskuløs kroppsbygning. Laekenois har også et karakteristisk langt hode med trekantede ører som står rett opp.
Disse hundene er svært intelligente og energiske, og de krever mye mosjon og mental stimulering for å trives. De er kjærlige og lojale mot sine eiere, men kan være reserverte overfor fremmede. Laekenois er også kjent for sin gode nese, og de brukes ofte som tjenestehunder og i søk- og redningsoperasjoner.
Som alle hunderaser har Laekenois spesielle behov når det kommer til trening, oppdragelse og omsorg. Det er viktig å gi dem tilstrekkelig mosjon, sosialisering og mental stimulering for å sikre at de trives og utvikler seg på en sunn og balansert måte.
Rasens historie
Man vet ikke sikkert hva som har dannet grunnlaget til de belgiske fårehundene. Noen mener de nedstammer fra krysninger mellom gamle mellomeuropeiske fårhunder, andre at de er et resultat av lokale mastiffer og skotsk hjortehund. Sistnevnte ble importert fra England til bl.a. Belgia på 1200-tallet.
På siste halvdel av 1800-tallet oppstod det i mange land en interesse for å skape nasjonale hunderaser. I Belgia fantes det på den tiden store saueflokker på landsbygdene. De ble gjetet av fårehunder, fulle av arbeidslyst og utholdenhet. Disse hundene hadde en nærmest identisk anatomi og størrelse, men store forskjeller med hensyn til eksteriøret.
I 1891 inviterte derfor professor A. Reul, ansatt ved veterinærinstituttet i Cureghem i Belgia, gjetere og eiere av slike hunder til et felles møte, for å danne seg et inntrykk av hundene med tanke på å etablere en felles nasjonal belgisk fårehundrase. I begynnelsen var det endel uenighet om de ulike variantene, men man endte til slutt opp med å dele inn hundene i 3 definerte varianter etter pelstype, korthåret, langhåret og strihåret. Fargene fikk først betydning noen år senere. Samtidig ble De Club du Chien de Berger Belge opprettet.
I 1898/1899 ble det bestemt at rasen skulle ha definerte fargevarianter. Den langhårede helsorte varianten fikk navnet Groenendael, etter slottet med samme navn. Eieren, en oppdretter ved navn Nicolas Rose var restauratør der. Samtidig ga det kongelige slottet i Laeken navn til den ruhårede askegrå/askeblonde varianten, som ble hetende Laekenois. Den er utvilsomt den mest sjeldne av de. Den korthårede varianten, som kunne være både sort og rødgul tidligere, skulle nå bare være rødgul og ha sort maske. Den fikk navnet Malinois, etter byen Mechelen (Malines på fransk). Først noen år senere, i 1907 ble så den 4. varianten godkjent, først av Berger Belge Club. Det var en langhåret rødbrun variant med sorte inntegninger og sort maske. Den fikk navnet Tervueren, etter stedet med samme navn. Der hadde nemlig en brygger i lang tid drevet med oppdrett av slike hunder.
