Lhasa Apso

Slett, hard

Lhasa apso hevdes av mange å være en urhund og en nær slektning av små asiatiske hunderaser som tibetansk spaniel, shih tzu, tibetansk terrier og pekingeser (for å nevne noen). Hvem av disse hundene som er mest opprinnelig er imidlertid uklart. Skal man bedømme hundene etter deres praktiske og anatomiske egenskaper, må det bli den tibetanske spanielen (som slettes ikke er noen spaniel). Den har en pels som er nærmest perfekt tilpasset det ekstreme klimaet i Tibet, noe de andre ikke er i samme grad. Man snakker allikevel om hunder som beviselig er nært beslektet med hunder fra antikken og ulv[1], men de ble ikke endelig formet før på et mye senere stadium. Man snakker allikevel om en hund som beviselig er nært beslektet med hunder fra antikken og ulv, men den ble ikke endelig formet før på et mye senere stadium. Det genetiske utvalget viser også at lhasa apso er beslektet med gruppen av typiske gjeterhunder som shetland sheepdog, collie og belgisk fårehund (en grupe som forøvrig også inkluderer flere mynder (bl.a. irsk ulvehund, borzoi og greyhound).

Tempelhunder fungerte som vakthunder og var små av praktiske årsaker, for de fungerte også som sengevarmere og fulgte gjerne i helene på sine «eiere» (munkene og andre mennesker) når disse hadde et ærend. Hundene munkene hadde ble betraktet som «små løver», noe som ga dem stor verdi og høy anseelse, for løven har en sentral plass i østlig kultur og symboliserer styrke og samhold.

Denne kombinasjonen har ført til en rekke misforståelser. De små tibetanske hundene har i vestlig kultur feilaktig blitt kalt hellige, men det har de aldri blitt regnet som i Tibet. De ble heller aldri alet opp i klostrene spesielt, selv om nok noen også kom til i slike omgivelser. Tibetanere ser ikke på hunder som hellige, men deres buddhistiske tro på reinkarnasjon oppmuntrer til godhet mot alle dyr. Slik godhet kom gjerne til uttrykk rundt de hellige klostrene i Tibet, der gatene ofte var (og er) fulle av løshunder. Pilegrimens behandling av disse hundene har så feilaktig av vestlige blitt tatt til inntekt for at hundene som bodde i de hellige klostrene også var hellige.

Hvor gammel lhasa apso er blir et sprøsmål om hvordan man regner alder. Som alle andre hunder nedstammer også denne fra urhunder, men dette er så fjernt i tid at det ikke på noen måte kan tas til inntekt til dagens hunderase. En rekke nettsteder og bøker om hunder har gått langt i å rettferdiggjøre at lhasa apso skal ha vært en slags favoritt for Dalai Lama gjennom århundrer, men dette medfører ikke riktighet og savner dokumentasjon. Lhasa apso har fått navn etter hovedstaden i Tibet, der såkalte apsohunder lever som løshunder. Navnet betyr rett og slett langhåret hund fra Lhasa. Det gjør de imidlertid over store deler av Tibet, der typen kalles apso (som betyr langhåret) og ser ganske annerledes ut i de utstillingshundene vi kjenner fra vesten. Lhasa apso og apso er da heler ikke samme hund. De skiller seg blant annet gjennom å ha ulik pelsstruktur.

Lhasa apso kan derfor sies å være en moderne vestlig variant av den opprinnelige apsohunden, og som sådan ble den formet først i moderne tid. Til vesten kom apsohundene først mot slutten av 1920-tallet, og den første rasestandarden ble fastsatt i Storbritannia i 1934. Storbritannia er i dag også ansvarlig for rasestandarden. Man kan derfor hevde at lhasa apso først ble formet i perioden etter dette, og da helst av britiske oppdrettere på 1950-tallet og framover. Til Norge kom rasen først på 1970-tallet