Beskrivelse
Hjortehunden skal ligne en strihåret greyhound, men være større og ha kraftigere beinstamme. Den skal vise en kombinasjon av fart, styrke og utholdenhet, men også mild verdighet. Pelsen er grå. Hannhunder skal være minst 76 cm i mankehøyde, og tispene minst 71 cm.
Disse hundene var opprinnelig avlet for hetsjakt på hjort (dåhjort) og elg, men har også vært benyttet til jakt på annet vilt. I dag er den skotske hjortehunden en populær selskapshund, men den brukes ikke lenger i særlig grad som jakthund. Dette skyldes at jaktformen nå er forbudt i de fleste vestlige land.
Hjortehunden regnes som en flott familiehund. Det sies at kun en håndfull andre raser kan måle seg med denne hunden hva omgang med barn gjelder. Den skal være utrolig snill og spesielt tolerant ovenfor barn, men man må naturligvis aldri glemme at den er et rovdyr. Den er nøysom i kosten og tar utrolig nok liten plass, fordi den har en svært rolig framferd både innendørs og utendørs. Dersom muligheten byr seg, er den allikevel utrolig rask og spenstig – en typisk mynde på alle måter. Den har fortsatt en god del jaktinstinkt i seg, så man bør være varsom omkring andre dyr.
På grunn av rasens store proporsjoner og anatomi er den kjent for lett å få magedreining om man ikke tar nødvendige forholdsregler. Den trenger et sunt og næringsrikt kosthold. Den bør få minimum to måltider for dagen, gjerne tre om det er mulig. Trening og anstrengelser må ikke skje tett opp til måltidene.
Flere beskrivelser av Skotsk Hjortehund
Erfaringer og beskrivelser kan utfylle hovedteksten. Alle bidrag er kontrollert før publisering.
Les tilleggsbeskrivelsen Bidrag fra Rasehund.no
Skotsk hjortehund, også kjent som Scottish Deerhound på engelsk, er en stor, muskuløs hunderase som har en lang og stolt historie som jakthund i Skottland. Denne rasen har en naturlig aristokratisk utstråling og regnes ofte som en av de mest elegante hunderasene.
Som navnet tilsier, ble Skotsk hjortehund avlet frem for å jakte hjort, og den har en imponerende størrelse og styrke som gjør den godt egnet for denne oppgaven. Hannene kan veie opp mot 50 kg og ha en skulderhøyde på over 80 cm, mens tispene er noe mindre.
Skotsk hjortehund har en karakteristisk kroppsbygning med en lang og slank snute, lange bein og en muskuløs kropp. Pelsen er kort og grov, og kommer i en rekke forskjellige farger, inkludert grå, rødbrun og sort.
Personlighetsmessig er Skotsk hjortehund kjent for å være en mild og lojal hund som er godt egnet som familiehund. Den er kjærlig og hengiven overfor sine eiere, men kan være litt reservert overfor fremmede. På grunn av sin fortid som jakthund, har Skotsk hjortehund også en naturlig trang til å løpe og jakte, og den trenger derfor regelmessig mosjon og aktivitet.
Alt i alt er Skotsk hjortehund en imponerende og majestetisk hunderase som passer godt for de som er ute etter en lojal og aktiv hund som også har en rik historie og kultur knyttet til seg.
Rasens historie
Hjortehunden er en meget stor hund, bare overgått i størrelse blant myndene av irsk ulvehund. Rasen har spesielt vært benyttet til hetsjakt på hjort og elg, men da skytevåpnene gjorde sitt inntog fikk man mindre bruk for denne staute hunden, og rasen holdt på å dø ut. Til sist var det bare noen ganske få skotske høylandsklaner som drev et begrenset oppdrett av rasen. I første halvdel av 1800-tallet ble rasen heldigvis reddet for ettertiden, av Archbold og Duncan McNeil. De krysset inn andre, liknende hunder. Den første rasestandarden ble publisert i 1892.
Hvor gammel rasen er vet ingen, men mange mener at opprinnelsen må være greyhound. Den skal først ha blitt introdusert på de britiske øyene omkring år 200 f. Kr. Noen mener de ble bragt dit av fønikerne, andre av kelterne. I løpet av de første århundrene e. Kr. har rasen trolig blitt formet av folk i det skotske høylandet, for i skriftlige kilder blir de først omtalt som skotske høylandshunder og store greyhounder med rufset pels. Man tror at den opprinnelige irske ulvehunden ble krysset inn på denne tiden, og trolig fikk rasen sin utforming før vikingtiden satte inn. Dette er imidlertid kun en teori, siden skriftlige kildemateriale om disse hundene er svært sparsomme fra denne tidsepoken.
