Stabijhoun

Glatt

Rasens bakgrunn er litt diffus, men man går ut i fra at den stammer fra de jakthundene av spanieltype som i mange hundre år har forekommet i Europa. Det var i sin tid spanske sjømenn som førte med seg disse til bl.a. Nederland.

Stabij er en av de eldre Friesiske hunderasene, den andre er Wetterhoun. Eiere av Wetterhoun og Stabijhoun syntes at en kombinasjon av disse rasene ville være bra. Da kunne man avle fram en hund som ville være god til både jakt og vakt. Resultatet ble at både den rene Stabijhounen og Wetterhounen holdt på å forsvinne.

Begge rasene stammer fra det Friesiske skogområdet, øst og sydøst av Friesland nord i Nederland. Utfra det lille som er beskrevet i historien om disse hundene vet man at Stabijen var ”den lille mannens” hund. Stabijen var fra begynnelsen av en ren gårdshund, som hjalp bonden å holde gården ren for muldvarp. Stabijen kaltes også for ”bread hunter” og dette viser nok til at hunden måtte/fikk jage å skaffe seg sin egen mat. Kanskje det er derfra Stabijen har sin litt ”tyvaktige” oppførsel?

Stabijhoun ble først avlet fram for å ta muldvarper. En bonde med en Stabijhoun som var en god muldvarpjeger kunne tjene brukbart med penger på hunden sin. Det var da vanlig at han ble sendt bud på av de andre bøndene i distriktet for å jakte på muldvarper på gårdene rundt omkring. Et muldvarpskinn innbrakte vanligvis god pris på markedet på den tiden. Bonden fraktet sin Stabijhoun mellom gårdene i en liten kasse på sykkelens bagasjebrett. Siden bøndene som oftest ikke hadde råd til å ha mer enn en hund, så var han altså avhengig av å ha en så allsidig hund som mulig – da falt valget ofte på en Stabijhoun. En Stabijhoun kunne følge med familien ut å jakte, byttet bestod da veldig ofte av hare, rev eller fugl. Den passet på gården og varslet hvis det kom ”fremmedfolk” til gards. Den holdt gården fri for rotter og muldvarp. Og ellers så var den en trivelig og høyt verdsatt familiehund som gjerne lekte med barna i huset.

I sitt hjemland går den også under klengenavnet ”Bijke” eller bare ”Stabij”. Navnet kommer fra ”Sta-bij” ”Stå ved”, som direkte viser til rasens egenskap som en hjemmekjær hund som holder seg i nærheten av sin eier eller hjemplassen (gården). Houn betyr hund på Friesisk og uttales ”huun”. Det er altså ikke riktig å si ”haun” som kanskje vil være naturlig for både svensker og nordmenn. Korrekt uttale blir dermed ”Stabejhuun” som i dagligtale blir til bare ”Stabej”.

Tidlig på 1900-tallet var det heldigvis noen entusiaster i Nederland som bestemte seg for å redde rasen. De reiste rundt i landet og plukket ut de hundene som var mest rasetypiske, og det var bare 10 hunder som holdt mål i deres øyne. Fra disse 10 hundene stammer altså dagens Stabijhoun.

Fortsatt kan man av og til se hunder med altfor krøllete pels, og en altfor høy hale. Dette er arv som kommer fra Wetterhoun. I en periode fantes til og med Stabijhounen i to størrelser. Den større varianten ble brukt som trekkhund for de kjerrene som ble benyttet av bøndene. Det finnes bl.a. bilder som viser fire hunder som sammen drar en enkel trekjerre. Hunden fylte rett og slett hestens oppgaver.

I 1942 ble Stabijhoun offisielt godkjent som rase i den Nederlandske Kennelklubben, og i 1947 ble Foreningen for Stabij- og Wetterhoun etablert.

I 1952 var det vel 20 Stabijhouner og 10 Wetterhouner som var registrert i denne foreningen. 20 år etter raseklubbens etablering (1967) ble det registrert 19 Stabijhounkull i Nederland. I 1993 ble det registrert 36 kull. Stabijhoun er en forholdsvis lite utbredt rase selv i sitt hjemland og i år 2000 fantes det ikke mer enn ca. 2.500 Stabijhouner i Nederland, ca. 20 i Danmark, ca. 40 i Sverige, ca. 35 i Finland og 3 i Norge.

- Oversatt og tilrettelagt av Harry Tholen