Grand Danois

Tett, glatt og glinsende.

Opprinnelsen til denne hunden er både omdiskutert og usikker, men de fleste mener den er en etterkommer av de mastiffer fønikerne førte med seg til Europa, senere også de nomadiske persiske alanerne - derav det italienske navnet alano. Navnet grand danois betyr stor danske, men de fleste er i dag enige om at denne hunden har lite med dagens Danmark å gjøre. Både Georges-Louis de Buffon og Carl von Linné anså imidlertid at den var dansk, men dette kan ha sammenheng med Danmarks tidligere utbredelse å gjøre. Rasen regnes imidlertid som tysk, så det er et åpent og ubesvart spørsmål hvorfor navnet grand danois har blitt hengende ved den i noen land. Fra 1880 har den offisielt het deutsche dogge i Tyskland, som også regner den som sin nasjonalhund.

Mange kynologer har ment at dagens hund er en etterkommer av en nå utdødd hund kalt danziger bullenbeisser og noen store jakthunder som nedstammet fra strømlinjeforma mastiffer. Andre mener den har blodslinjer fra store mynder, og da spesielt greyhound, som er krysset med engelsk mastiff. Opphavet kan imidlertid vise seg å være en blanding av disse, for man vet at det i England ble krysset fram en slank og hurtig blanding mellom engelsk mastiff, greyhound og trolig enten irsk ulvehund eller skotsk hjortehund. Typen ble aldri populær i England, men en rekke hunder ble importert til Europa, der tysk litteratur beskriver de som «englische dogge». Det er denne hunden det refereres til når det hevdes at såkalte strømlinjeforma mastiffer ble krysset med den mellomeuropeiske danziger bullenbeisser. Sistnevnte skal stamme fra det tidligere Danzig, nå Gdansk i Polen.

Det sies at det i middelalderen fantes to ulike varianter av denne hunden, som da skal ha gått under navnet alaunt, en mindre og en større. Den minste varianten var hurtig, strømlinjeformet og kraftfull, og den ble mest benyttet til hetsjakt på villsvin, ulv og bjørn. Den største varianten var langt tyngre, mer kompakt og ble først og fremst brukt som vakthund. Tilnavnet alaunt bidrar til å styrke teorien om at hundetypen kan ha vært en etterkommer av de hundene alanerne bragte med seg, men man kan ikke snakke om en grand danois. Det er imidlertid kjent at såkalte bullenbeissere fantes i minst to typer, daniziger bullenbeisser og brabant bullenbeizer. Den førstnevnte var størst og en lokal variant av denne skal også ha gått under navnet bärenbeisser. Sistnevne skal iflg. tyske kilder være blant opphavet til boxer.

Ny teknologi og moderne forskning har lært oss at ting ikke alltid er slik vi har trodd. Den svenske forskeren, Peter Savolainen, har ganske nylig avdekket at vi nok må revurdere både opphav, alder og gruppetilhørighet for mange av våre hunderaser. Grand danois kan nok ha eksistert på 1600-tallet eller før, men man kan neppe snakke om en egen homogen hunderase før mye senere. Trolig ble den endelig utformet først mot slutten av 1800-tallet. FCI besluttet i 1937 at rasestandarden skulle tilhøre Tyskland.

I Tyskland dannet man den først raseklubben alt i 1885, og rasestandarden stammer fra 1891. Det er uvisst når rasen kom til Norge, men en slik hund skal ha vært utstilt her på begynnelsen av 1900-tallet. Norsk Grand Danois.