Beskrivelse
Labrador retriever har en kraftig og muskuløs rektangulær kropp med bred rygg. Den er en stor og meget energisk hunderase. Skallen er forholdsvis bred, ørene hengende og forholdsvis bredt ansatte, og halen kraftig ved roten og middels lang. Pelsen skal være kort og tett og uten krøller, og gir sammen med underullen vannavstøtende løsning. Pelsfargen er ensfarget sort, lever-/sjokoladebrun eller gul. Gulfargen kan variere fra kremfarget til nærmest reverød. En liten hvit flekk i brystet er tillatt.
Det finnes fortsatt linjer av labrador retriever som avles primært med tanke på jakt. Denne er gjerne litt mindre og slakere enn de hunder vi vanligvis ser, men skal ellers være lik. Det hevdes at disse linjene ikke er like arvelig disponert for sykdom og fedme.
Labradoren har søte og kloke øyne ikke langt fra hverandre. Snuten er også lang.
Labradoren ser alltid ut til å være blid og fornøyd. Den har et rolig, men svært energisk vesen og er kjent for å være svært menneskekjær. Rasen regnes også inn blant de hunderasene som har størst forutsetninger for å bli en god og stødig familiehund for en barnefamilie, men man må aldri glemme at også labrador er et rovdyr. Rasen er kjent for å være glad i mat og trenger en god del mosjon for å trives og ikke bli overvektig. Som sådan trenger den også psykiske utfordringer for å bli en harmonisk hund.
Den svært glad i vann og blir ofte dyktige svømmere. Dessverre er de også dyktige på sølepytter og slikt, så man må regne med litt renhold.
Rasen er arvelig disponert for hofteleddsdysplasi (HD) og albuleddsartrose (AA). Mange mener også at rasen er arvelig disponert for fedme. Ørebetennelse og øreeksem forekommer også, gjerne av at labradoren er så glad i vann.
Flere beskrivelser av Labrador Retriever
Erfaringer og beskrivelser kan utfylle hovedteksten. Alle bidrag er kontrollert før publisering.
Les tilleggsbeskrivelsen Bidrag fra Rasehund.no
Labrador Retriever er en stor hunderase som opprinnelig kommer fra Newfoundland i Canada. Denne rasen er kjent for å være svært vennlig, lojal og intelligent, og er en populær familiehund og jakthund over hele verden.
Labradoren har en kort, tykk og vannavstøtende pels som kan være farget i ulike nyanser av gul, sort eller sjokoladebrun. Rasen har et bredt hode og kraftige kjevemuskler, og øynene er vanligvis mørkebrune og intelligente.
Labradoren er en svært allsidig hund og er kjent for sin gode luktesans og evne til å hente objekter, noe som gjør den til en populær hund for jakt og redningstjenester. Den er også en populær servicehund og terapihund på grunn av sin intelligens og evne til å lære kommandoer og oppgaver.
Som familiehund er Labradoren en hengiven følgesvenn som trives godt i aktivitet og lek. Rasen er generelt vennlig mot mennesker og andre dyr, og har ofte en godmodig og avslappet personlighet.
Labradoren er en relativt sunn hunderase, men kan være utsatt for noen helseproblemer som hoftedysplasi og albueleddsdysplasi. Rasen har også en tendens til å legge på seg, så det er viktig å gi den tilstrekkelig med mosjon og balansert kosthold for å opprettholde en sunn vekt.
Rasens historie
Det vi helt sikkert vet om labradorens opprinnelse er at den ikke stammer fra Labrador. Flere teorier har vært lansert om labradorens opprinnelse, og i dag er man vel noenlunde enige om at rasen stammer fra Newfoundland og er etterkommer av St.Johns hunden. En beskrivelse fra 1814, nedskrevet av en observant engelsk oberst, forteller at St.Johns hunden var en svart hund på størrelse med en pointer. Pelsen var kort og tett, den var rask til å svømme og løpe. Som jakthund var den glimrende, ikke minst som apportør på fuglejakt.
Beretninger sier at fiskere brukte disse hundene til å apportere fugl, fisk og annet vilt. Datidens fangstliv var ingen spøk og hundene som ble brukt måtte være tøffe og hardføre. De skulle hive seg ut i den kalde sjøen uten å la seg merke av opprørt hav, om nødvendig måtte de trekke tunge sleder over lange strekninger slik at fangsten kom i hus.
Fiskerne fra Newfoundland brakte hundene med seg over til England. Havnebyen Poole hadde på 1800-tallet en meget livlig handel med Newfoundland, og enhver skipper med respekt for seg selv hadde en eller flere hunder om bord. Slik fikk engelskmennene stifte bekjentskap med denne røffe og apporteringsvillige jakthunden. Engelskmenn har alltid hatt stor sans for spesialister og ble imponert over St.Johns hundens apporteringsegenskaper. Velstående adelsmenn fattet interesse og betalte til dels ublue priser for hundene. St.Johns hunden, eller St.Johns labrador som den etter hvert ble kalt, ble brukt som apportør av allslags vilt. De var meget høyt verdsatt og ble kun gitt bort som eksklusive gaver til nære venner og bekjente. Først mot slutten av 1800-tallet ble labradoren også kjent utenfor de engere kretser.
Hertugen av Buccleuch og lord Malmsbury var begge meget sentrale personer ved etableringen av labradoren i England. De importerte hunder og baserte den videre avl på disse importene uten å krysse inn andre raser. I 1885 ble det innført en lov som skulle verne om saueholdet på Newfoundland. Loven innebar at det ble svært så dyrt å eie hunder ? en spesiell skatt som for øvrig var høyere for tisper enn for hannhunder - medførte at hundeholdet gikk sterkt tilbake, og de fleste tispevalper ble avlivet. Senere kom de strenge karantenebestemmelsene for innførsel av dyr til England. Nå måtte alle dyr stå seks måneder i karantene før de fikk slippe inn i landet. Disse restriksjonene la selvfølgelig en demper på innførselen av nye hunder.
Hertugen av Buccleuch skriver i 1887 om sine hunder. "Vi kaller hele tiden mine hunder for labradorer og jeg har holdt rasen så ren jeg har kunnet siden jeg fikk dem fra Poole."
Og det er fra disse hundene som adelsmennene hadde, at våre labradorer stammer fra. Spesielt kan nevnes den sorte Buccleuch Avon, en hannhund hertugen av Buccleuch fikk i gave fra lord Malmsbury. Avon ble født i 1885 og kan sies å være stamfaren til dagens labrador.
Man begynte å føre stamtavler i 1870-årene, men rasen ble ikke godkjent av den engelske kennelklubben før i 1903. I 1916 ble British Labrador Club stiftet.
Frem til 1900 ble labradoren eller St.Johns hunden alltid omtalt som sort av farge. Etter all sannsynlighet ble det nok født både gule og leverfargede valper, men disse ble enten avlivet eller regnet for "ikke renraset". På Bowes Museum i England finnes det et oljemaleri fra 1848 hvor MRS. Bowes er portrettert. Ved hennes føtter ligger en gul hund ved navn ?Bernadine?. Et annet maleri av bare hunden forsterker inntrykket av at "Bernadine" må være en gul labrador eller St.Johns hund. Den første gule labradoren som ble registrert var Ben of Hyde født i 1899. Begge hans foreldre var sorte. Etter hvert ble den gule fargen akseptert av flere oppdrettere som fattet interesse for fargevarianten. En foregangsfigur var Mrs.Wormald.
Hun er kjent for sitt labradoroppdrett under kennelnavnet Knight. Ved en anledning ble hun henvist til golden ringen med sin gule labrador. Dette ga støtet til opprettelse av The Yellow Labrador Club i 1924. Standarden var til å begynne med noe forskjellig, men i dag er det en felles standard for alle de tre fargevariantene.
Labradoren er den av retrievervariantene som først satte sine labber på norsk jord. Nordmenns interesse for retrieverne ble først vekket da norske offiserer stiftet bekjentskap med labradoren under sitt opphold i Storbritannia i årene 1940-1945. Det britiske forsvaret brukte hundene i tjeneste og da krigen var slutt tok det ikke lang tid før de første labradorene ble importert hit.
Kilder kan også fortelle at det ble observert en labrador i Trondheim allerede så tidlig som i 1908. Historien er som følger:
-Engelske Mr. Stuart Menze of Culdares besøkte Norge og i Trondheim traff han på en hund som for ham syntes å være en sort labrador. Han ble fortalt at hundens mor var bragt drektig over fra Nord-Amerika. Den engelske herren kjøpte hunden og tok den med seg tilbake til England. Hunden ble kalt "Stranger" og ble brukt på jakt...
