Beskrivelse
Norske/sveitsiske schweizerstøvere
Eksteriørmessig har rasen her hjemme forandret seg lite siden de første importene, men kvalitetsmessig har avlen resultert i flere hunder med raseriktig preg, noe som resultatene fra våre utstillinger viser.
I mange år hadde Norden en egen standard for rasen. Størst avvik gjaldt høydemålet som var lavere i Norden enn i Sveits. Schweizerstøverfolket i Norge har gjennomgående hatt den holdning at man ikke ønsket en for stor hund, for eksempel ikke like stor som hamilton- og finskstøver. Avlen i Norge og Norden har således i stor grad foregått uavhengig av Sveits, og slik har hunder i Norden kontra Sveits fjernet seg noe fra hverandre eksteriørmessig sett. I 1993 ble imidlertid rasestandarden revidert, og Norden fikk nå samme standard som Sveits. Høydemålet er nå endret, og er min. 49 cm. og maks. 59 cm. for hannhunder og 2 cm. lavere for tisper.
Sunnhet/gemytt
Helsemessig har rasen i Norge hittil ikke vært plaget av store sykdomsproblemer. Gemyttet i rasen må sies å være meget godt. Aggressive eller nervøse hunder er en sjeldenhet.
Ruhårsvarianten
Også den ruhårete schweizerstøver har eksistert i lang tid i Norge. Det finnes sikre opplysninger om stambokført ruhåret schweizerstøver allerede i 1910. I mange år har «schweizerfolket» hatt sine ruhårentusiaster, noe som har resultert i bevaring av stammen i Norge. I dagens standard for schweizerstøver oppfattes ruhåret pels som feil.
Etter krigen er ingen ruhår registrert i Sveits, noe som sikkert er årsaken til utelatelsen i gjeldende standard. Mange mener at innkryssing av ruhår bedrer pelskvalitet og gir sterkere poter også hos den glatthårede. At vi behøver en ruhårsvariant er allment akseptert i schweizerstøver-miljøet.
Schweizerstøvere i Finland og Sverige
Det er med stor glede at vi de siste årene har merket en økende interesse for våre schweizerstøvere særlig i Sverige, men også i Finland. Storoppdretteren Lennart Davidson kjøpte for noen år siden 3 tisper som han drev fram til utstillings- og jaktpremieringer. Det har vært mange begeistrede tilbakemeldinger på at eierne har fått en klok hund, som har vært meget lett å dressere og som viser stor jaktlyst. Svenskene har særlig satt pris på at de er lette å få rådyrreine.
Sitat fra historikeren dr. h. c. Hans Räber:
«Schweizer Laufhunde er gammelt kulturgods; å opprettholde og fremme disse er likeså meningsfullt som annet kulturarbeid, og det er å håpe at det stadig vil være ansvarsfulle oppdrettere som tar på seg denne oppgaven.»
|
GRUPPE: 4/6 (FCIs gruppe: 6) FCIs RASENR.: 59 av 11.05.1993
RASEBESKRIVELSE FOR SVEITSISKE STØVERE (Schweizer Laufhunde)
Hjemland: Sveits.
Helhetsinntrykk: Middels stor hund. Kroppsbygningen gir inntrykk av styrke og utholdenhet. Tørt hode med langt snuteparti og lange ører gir et edelt uttrykk.
Viktige proporsjoner:
Adferd/ temperament: Livlig med stor jaktlyst. Følsom, lett å lede, hengiven.
Hode:
Ansiktsregion :
Hals: Lang, elegant og muskuløs. Strupehuden løs uten nevneverdig halshud. Kropp
Forlemmer:
Baklemmer:
Bevegelser: Flytende, regelmessige, harmoniske og veivinnende med godt fraspark. Benene skal føres parallelle og rettlinjede. Manken beveger seg rolig og regelmessig opp og ned, ryggen forblir rett, hode og hals pendler bare lite frem og tilbake. Hud: Fin og smidig, ligger stramt til kroppen. Hudfargen er for de fire variantene:
Pels:
Størrelse:
Feil: Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til standarden.
Diskvalifiserende feil:
OBS! Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass. Standarden er oversatt fra gjeldende FCI-standard.
|
Flere beskrivelser av Luzernerstøver
Erfaringer og beskrivelser kan utfylle hovedteksten. Alle bidrag er kontrollert før publisering.
Les tilleggsbeskrivelsen Bidrag fra Rasehund.no
Luzernerstøver er en mellomstor til stor hunderase som opprinnelig kommer fra Sveits. Denne rasen er en støver, og ble opprinnelig avlet for å jakte på hare og rådyr i fjellområdene i Sveits.
Luzernerstøveren har en kraftig og muskuløs kropp, og er kjent for sin robuste bygning og sterke bein. Den har en lang og bred snute, med store og avrundede ører som henger ned langs hodet. Pelsen er kort og glatt, og kan komme i en rekke farger, inkludert svart, hvit, brun og blå.
Personlighetsmessig er Luzernerstøveren en intelligent, modig og lojal hund som er kjent for å være en god følgesvenn og arbeidshund. Den har et sterkt jaktinstinkt og vil gjerne være i bevegelse og utforske omgivelsene. Luzernerstøveren er en god familiehund som trives i en aktiv og engasjerende atmosfære, og krever mye mosjon og mental stimulering for å være lykkelig og sunn.
På grunn av sin arbeidsomme og ivrige natur, kan Luzernerstøveren noen ganger være utfordrende å trene. Det er viktig å begynne treningen tidlig og bruke positive forsterkninger, da denne rasen kan være sensitiv for strenge eller negative tilbakemeldinger. Med riktig trening og oppmerksomhet, kan Luzernerstøveren være en flott hund for de som ønsker en aktiv og lojal følgesvenn.
Rasens historie
En gammel hunderase.
Schweizerstøveren kom til Norge på 1800-tallet, og like etter århundreskiftet registrerte Norsk Kennel Klub den første schweizerstøver. Dette skjedde i samme tidsrom som den første norske harehundklubb ble stiftet, noe som viser at rasen har lange tradisjoner her til lands. Schweizerstøveren fikk snart ry på seg som en utmerket harehund. Egenskaper som jaktlyst, mål og målbruk ble dens varemerke. Mest ble det snakket om dens voldsomt kraftige mål. Mange av hundene hadde \"hylermål\". Hunden hylte under losen på en helt spesiell måte. Dette var en prisverdig egenskap i skogen, men ikke fullt så bra i hjemmemiljøet. Det ble sagt at hylerne kunne være vanskelige å ha i hus, så etter hvert avlet man mindre på disse, og hylerne ble med dette borte. Mange savner dette målet, men schweizerstøveren har fremdeles et flertonig og godt hørbart mål.
Hundens hjemland
I Sveits, som er rasens hjemland, har vi fire forskjellige raser med samme eksteriørmessige standard, når en ser bort fra fargevariantene. De forskjellige rasene er: Berner Laufhund, Jura Laufhund, Luzerner Laufhund og Schwyzer Laufhund. Allerede i 1883 fikk rasen sin standard, og fra 1880- årene ble det jevnlig fremvist schweizerstøvere på utstillinger. I rasens hjemland og ellers i Europa drev man lenge jakten med store kobbel av hunder. Alt fra 1600-tallet var det kjent at kobbel av schweizerstøvere var i utbredt bruk på jakt, og det gikk frasagn om disse såkalte porselenshunder. Et navn de fikk fordi man mente at de var like delikate som den fineste porselen.
Skipsreder Sørensen begynte å importere schweizerstøvere i begynnelsen av 1900-tallet, med Nettie 473, som den første. Fram mot 1920 ble det importert 5 hunder til. Avl på disse hundene førte til at det ble registrert ca. 900 frem til andre verdenskrig. Et stort oppsving kom på 50- og 60-tallet, med opp mot hele 250 registreringer pr. år. Senere har antall registreringer gått drastisk tilbake og er i dag på ca. 50 hunder pr. år.
På 50-60-tallet kom to hannhunder hit. Det var Blitz von Dorfberg til Gudolf Skuterud, og Badi du Wanne til Børge Kylland. Begge disse hundene har hatt betydning for avlen. På 90-tallet er det importert 4 schweizerstøvere til Norge som det er en del valper etter, og ei tispe har sommeren -99 vært til parring med hannhund i Sveits, noe som resulterte i 6 valper. I 2002 ble det på nytt importert 2 schweizerstøvere, ei tispe og en hannhund. Bortsett fra disse importene, er schweizerstøveren fremavlet av det hundematerialet som har vært i landet.
Gode schweizerstøvere i Norge
Som det fremgår av ovennevnte, er schweizerstøveren en like gammel rase i Norge som våre norske harehunder dunker og hygen. Den har hatt en egen plass hos norske harejegere i en årrekke. Et bevis på at rasen har hevdet seg fullt på linje med våre andre harehundraser, viser resultatene fra jaktprøver.
