Beskrivelse
Sankt bernhardshund tilhører de største rasene som finnes. Den er tung og kraftig, men harmonisk bygget. Hodet er stort og kraftig, men en bred og litt velvet skalle. Bredt, kort og kraftig snuteparti. Kroppen har imponerende dimensjoner og en meget kraftig hals. Sterkt uttalt manke, godt buende ribben og bred rygg. Et velutviklet bakparti med kraftige, muskuløse lår. Store kompakte labber med godt buede tær. Sporer er tillatt på bakbena. Halen er lang og bæres hengende ned til hasene.
Pelsen kommer i to varianter; korthåret og langhåret. Den korhårede har tett og hard pels som ligger tett til kroppen. Underullen er rikelig. Den langhårede varianten har en rikelig slett pels og «bukser». Halen er buskete, mens hodet har kort pels. Underullen er rikelig. Fargen er hvit med rødbrune markeringer. Skiftninger i det rødbrune tillates. Mørkere nyanser på hodet er ønskelig.
Hannen skal være minst 70 cm i skulderhøyde og kan veie opp mot 100 kg (av og til mer). Tispene skal være minst 65 cm i skulderhøyde og veie fra 55 kg og oppover.
I dag er sankt bernhardshunden først og fremst en flott familiehund, men den har også en rekke egenskaper som brukshund. Rasen har gode egenskaper som vakthund. Spesielt den korthårede varianten ser ut til å være funksjonell i snø, men begge kan bli gode lavinehunder eller redningshunder. Også som kløvhund og trekkhund egner denne rasen seg godt. I tillegg er den en alt mer populær utstillingshund.
Sankt bernhardshund er av natur en rolig og avbalansert hund som passer bra for barnefamilier. Den er gjerne svært selskapelig, men ofte litt skeptisk til fremmede. Den kan bli aggressiv om den føler at noen i familien blir truet. Den trenger fast dressur og godt med mosjon. Den langhårende varianten trenger normalt litt mer pelsstell enn den korthårede, men pelsen er relativt enkel å stelle på begge. Daglig vedlikehold av pelsen er å foretrekke.
Som alle ekstra store huderaser, trenger også sankt bernhardshundet godt tilpasset og næringsrikt kosthold for å unngå helsemessige problemer. Dette er spesielt viktig under den lange tilvekstperioden disse hundene har. De kan ikke regnes som fullt utvokste før de er nærmere 3 år gamle. Rasen tilhører dessuten de rasene som oftest rammes av arvelige skjelettsykdommer, eksempelvis hofteleddsdysplasi og albueleddsartrose.
Flere beskrivelser av Sankt Bernhardshund
Erfaringer og beskrivelser kan utfylle hovedteksten. Alle bidrag er kontrollert før publisering.
Les tilleggsbeskrivelsen Bidrag fra Rasehund.no
Sankt Bernhardshund er en stor og kraftig hunderase som er kjent for sin rolle som redningshund i alpene. Rasen stammer fra Sveits og ble opprinnelig avlet for å brukes til å redde skiløpere og vandrere som hadde gått seg vill i fjellet.
Disse hundene er store og muskuløse med et bredt hode og en kraftig kjeve. Øynene er brune og har en mild uttrykk. Pelsen er tett og kort, og kan være hvit med brune eller røde flekker, eller ha en rødbrun farge med hvite markeringer.
Sankt Bernhardshund er kjent for sin intelligens og lojale personlighet. De er svært hengivne og vil gjerne tilbringe tid med familien sin. De er også veldig tålmodige og trygge med barn, og kan være en flott familiehund.
På grunn av sin størrelse og styrke krever Sankt Bernhardshund regelmessig trening og mosjon. De kan også være utsatt for noen helseproblemer, som hoftedysplasi og mageproblemer, så det er viktig å holde dem sunne og i god form gjennom riktig ernæring og veterinærbehandling.
Alt i alt er Sankt Bernhardshund en flott hunderase med en lang og stolt historie som redningshund i fjellene. De er kjent for sin lojale personlighet og kjærlighet til familien sin, og kan være en flott følgesvenn for de som har tid og ressurser til å ta seg av dem ordentlig.
Rasens historie
ernhardshund har blitt kalt bernhardiner, berghund, alpemastiff og barryhund. Mange hevder at den utviklet seg alt på 1100-tallet, men det finnes ingen dokumentasjon som støtter denne teorien. Man hevder også at rasen nedstammer fra store molossere som ble bragt over Alpene av romerske legionærer, noe som godt kan være sant, men som heller ikke lar seg dokumentere. Det er derfor vanskelig å si noe konkret om hvor gammel rasen er.
Det verserer en rekke fantastiske historier om redningsbragdene slike hunder skal ha utført, men de fleste av de er ren oppdiktning. Den mest berømte av alle sankt bernhardshunder er hunden Barry, som ble født i 1800 og skal ha reddet et førtitalls personer i løpet av en tiårsperiode. I dag vet man imidlertid at en må ta disse historiene med en klype salt, selv om Barry var ekte nok. Kanskje utførte han også et visst redningsarbeid.
Før 1830 fantes rasen kun som korthårsvariant, men etter denne tid ble det krysset inn newfoundlandshund. Da oppsto den langhårede varianten. Det hevdes at meningen var å skape en hund som i ennå større grad kunne takle kulde og snø, men den langårede varianten viste seg ikke å være like godt egent i snø som den korthårede.
Navnet sankt bernhardshund fikk rasen offisielt da den ble anerkjent som en egen hunderase i 1880. Den sveitsiske sankt bernhardshundklubben ble dannet i 1884, og den første rasestandarden ble bestemt i Bern i 1887. Akkurat når rasen kom til Norge vites ikke, men Norsk Sankt Bernhard klubb (NSBK) ble stiftet 1. januar 1991.
